Bevitner vi en språkdød?

Av Pål Vegard Eriksen

Det at språk dør ut er oftest et resultat av at de store språkene sprer seg på bekostning av de små gjennom sterk kulturell, økonomisk og sosial påvirkning. Det antas at omkring halvparten av dagens språk vil dø ut i løpet av neste generasjon, skriver Store norske leksikon, som anslår at det finnes omkring 6000-7500 forskjellige språk i verden i dag. Kvensk ble anerkjent som minoritetsspråk i Norge i 2005 og befinner seg på nivå II på det europeiske språkcharteret. Dessverre for språket ser man en dyster tendens; språkbrukerne blir stadig eldre, og langt flere språkbrukere dør enn det kommer nye språkbrukere til.

– Kvenske spor i nordnorsk dialekt

– Språkdød bryter generasjonsbånd

Dystre tall fra flere hold

Det var under myndighetenes kontaktforum med de nasjonale minoritetene i juni 2014 at Bjørnar Seppola (bilde) presenterte de dystre tallene Kvänlandsforbundet (KLF) hadde regnet seg fram til. De anslår at det kun er 500 personer som bruker kvensk. Ved hjelp av sitt nettverk av folk som behersker språket har Kvänlandsforbundet sondert terrenget i Troms og Finnmark og kommet fram til at nedgangen de siste 30 årene er på nesten 90%, samt at de fleste som bruker språket i dag har passert 70 år.

En av årsakene til at KLF i det hele tatt gjorde sine undersøkelser i 2010 var at de ønsket mer realistiske tall de kunne jobbe videre med. De siste årene har enkelte innad i de kvenske miljøene spekulert i et så høyt antall språkbrukere som 10 000 personer. Seppola hevder at de tar feil: – Vi kan ikke leve i en drøm om at det finnes tusenvis av kvensktalende, når disse egentlig er døde. Selv om det er 15 000 etniske kvener, hjelper ikke det på antall kvensktalende.

– I tillegg til at eldre språkbrukere faller fra, er det ingen barn i familier der begge foreldrene er født i Norge som snakker språket, sier Seppola (Ruijan Kaiku s. 5, 01-09-14).

 

– Å ta livet av et språk

– Lær deg et nytt språk – få en bedre hjerne

 

kartta_ilman_legendaa.gif

ELDIA-prosjektet, som ble avsluttet ganske nylig, kom heller ikke med noen gladnyhet hva angår det kvenske språket. Av de 14 finsk-ugriske språkene som var med i undersøkelsen, deriblant nordsamisk og meänkieli, var det kvensk som kom dårligst ut; Språket ble rangert som det mest trua av dem alle. ELDIA-rapporten beskriver tilstanden for kvensk som svært kritisk.

Det er blant annet på grunn av ELDIA-rapporten at det kvenske miljøet på Institutt for språkvitskap (IS), Institutt for kultur og litteratur (IKL) og Universitetsbibliotektet (UB) ved UiT Norges arktiske universitet nå går sammen om å arrangere et todagers seminar om revitalisering av kvensk den 9.-10. oktober 2014 i Tromsø.

 

Utviklingen snudde i Wales 

I 1800-tallets Wales ble skolebarn nektet å snakke walisisk. De som gjorde det fikk et skilt rundt halsen, som de måtte gi videre til neste barn som glemte seg. Den stakkaren som hadde skiltet rundt halsen når skoledagen var over fikk juling. Lignende historier kjenner vi igjen fra fornorskningstidens Nord-Norge og på nesten samme måte som det kvenske språket måtte gi tapt for det norske, måtte det walisiske gi tapt til fordel for engelsk.

På 1980-tallet i Norge var det atskillig flere kvenske språkbærere enn det man finner i dag. Dette antallet har imidlertid kun gått én vei siden den gang, nemlig nedover! Sammenligner man situasjonen med Wales, var det på 80-tallet kun 18% av Wales’ innbyggere som behersket det gamle walisiske språket. I dag er det imidlertid over 600 000, av en befolkning på 2,9 millioner i Wales, som snakker walisisk. Det vil si at prosentandelen av språkbrukere har økt siden 80-tallet, fra 18% til 23%, og det er gjerne den yngre delen av befolkningen som trekker opp prosenten, forteller Dr. Adrian Price til NRK.

Man har greid å gjøre walisisk til en trend, i større grad enn et sosialt stigma; Voksne mennesker tar nå kveldskurs for å lære språket, flere skoler underviser i språket, og foreldre ønsker at barna skal lære det. Walisisk er til og med likestilt med engelsk; alle skilt og all offentlig informasjon er i dag på begge språk. Det truede språket har rett og slett fått en mer fremtredende rolle i samfunnet.

Kan vi lære av Wales?