Immateriell kulturarv i Norge

Etter storsamfunnets kategoriseringer opplever kvenene at man må være enten kven
eller samisk, man kan aldri være både‐og. En konsekvens av dette kan for eksempel være at
man må velge om barna skal ha språkundervisning i samisk eller kvensk, noe som påvirker
deres identitet. Mangfoldet blir satt i rammer, det blir tvunget inn i et enfold.”
Den 17. januar 2007 ratifiserte Norge UNESCOs konvensjon av 17. oktober 2003 om vern av den
immaterielle kulturarven. Konvensjonens formål er å verne immaterielle kulturuttrykk, og med
det synliggjøre og sikre respekt og anerkjennelse for berørte samfunns, gruppers og
enkeltpersoners immaterielle kultur. Som et juridisk dokument på overnasjonalt nivå pålegger
konvensjonen det norske samfunnet store forpliktelser knyttet til vern av immateriell kulturarv.Som et ledd i implementeringen av konvensjonen i Norge ga Kulturdepartementet ABMutvikling
i oppdrag å:
«lage en overordnet oversikt over aktuelle fagmiljøer og kulturarvsområder som dekkes av
konvensjonen. (..)

I utredningen har vi fokusert spesielt på urfolks og nasjonale minoriteters immaterielle
kulturarv. Et slikt fokus er i tråd med St.prp. 73 (2005‐2006) der det blir framhevet at: «[…]
behovet for vern av den immaterielle kulturarven er større for vår samiske urbefolkning og
nasjonale minoriteter, og at dette ikke bare omfatter definerte etniske grupper, men også
andre marginaliserte grupper av religiøs eller sosialhistorisk art.»

Fra side 84- 90 er det eget kapittel om kvenene.