Kvener

På 17- og 1800-tallet kom det store bølger av mennesker som innvandret Nord-Norge fra Nord-Sverige og Nord-Finland, de aller fleste med jordbruksbakrunn. Mange kom fra Tornedalen og vandret i retning jordbruksområder i Porsanger, Nord-Troms, Balsfjord og Vest-Finnmark, da i hovedsak på 1700-tallet. De som kom på 1800-tallet fant også veien til Øst-Finnmark. Kvenene måtte flykte fra sitt hjemstrøk ettersom uår herjet og kornet ikke ville gro. I den andre delen av storinnvandringen kom det også mennesker fra den østlige delen av Finland, grunnet arbeidsmuligheter innenfor fiske og gruvedrift her til lands.

 

Begrepet “kven” omfatter alle med finsk spårk- og kulturbakrunn som kom til Norge før 1945 og deres etterkommere. Begrepet er en selvidentifiserende definisjon, som bygger på hvordan man oppfatter seg selv. En grunn til det er at mange av dem som begrepet omfatter ønsker å bruke finskætted eller etterkommere etter finske innvandrere istede fordi de oppfatter begrepet “kven” som nedlatende.

 

Ifølge kvenskinstitutt.no anslås det at det finnes mellom 10- 15000 kvener i Norge, men tallet kan selvsagt være feilaktig lavt. Det finnes ca. 2000-8000 som snakker språket i dag, alt ettersom hvilke regnemåte man har som begrunnelse. Kvenene har tilpasset seg miljøer som er blitt påvirket av en flerkulturell mangfoldighet. Den typiske moderne kvenen er en norskspråklig nordmann som kjenner sin slektshistorie.

 

I Norge ble kvener anerkjent som en nasjonal minoritet i 1998 i likhet med jøder, rom, romanifolket og skogfinner. I 2005 ble kvensk anerkjent som et eget språk. I 1999 ratifiserte Norge Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter, ifølge kvensk institutt. Nasjonal minoritet er en etnisk, religiøs og/eller språklig minoritet som har en lang tilknytting til landet, det vil si at de har eksistert i landet over hundre år.